Integrering – ikke bare de norske har ansvar!

Vi har lyst til å dele to historier fra virkeligheten med dere. Begge historiene er selvopplevd.

Min sønn gikk i barnehage sammen med barn med tyrkisk bakgrunn. Det var uproblematisk i barnehagen. Barna lekte sammen og var gode venner. Min sønn lærte mye om den tyrkiske kulturen, språket og religionen. Han syntes det var spennende å lære så mye om de andre barnas bakgrunn. Så kom dagen han fylte 6 år og han ønsket å invitere alle vennene sine hjem på bursdagsfest.

Happy Birthday

 

 

Vi bodde i en annen bydel enn barnehagen lå i, så vi samarbeidet med barnehagen om å få formidlet at barna kunne få transport hjem til oss. Vi kjøpte inn halalpølser og tilrettela for en bursdag, som passet for alle barna. Barnehagen var heldigvis behjelpelig med å videreformidle dette til alle foreldrene. Det var viktig for oss at de muslimske, tyrkiske foreldrene, skulle føle seg trygge på at barna ville bli ivaretatt etter deres tradisjoner. Hva skjedde? Det er trist å måtte fortelle at ingen av de inviterte tyrkiske barna kom og kun en av familiene meldte fra på forhånd om frafallet. Min sønn ble veldig lei seg, og kunne ikke forstå hvorfor barna ikke ønsket å komme i hans bursdag.

Jeg ble svar skyldig. Anne

 

  Det går 7 år og min sønn møter de samme barna på skolen i 6. og 7. klasse. Vi er tilflyttere til Stavanger og han kjenner ingen på skolen fra før. Det er en fin klasse han kommer i, med godt miljø. Klassen har elever fra mange ulike land. Han spiller fotball både på skolen og i fritiden. Han blir veldig glad i to tyrkiske gutter, som han er mye sammen med. Han liker godt å bli kjent med deres tyrkiske kultur og jeg må love å hilse på tyrkisk når guttene er på besøk. Mitt hjerte gleder seg over at min sønn har venner fra både norsk kultur og tyrkisk kultur. Hva skjer?

fotball

 Han kommer hjem en dag og lurer på om han er rasist. Det har de tyrkiske guttene sagt. Hvorfor er du rasist, spør jeg. Jo, fordi jeg er norsk! Etter hvert kommer han hjem oftere og oftere og er lei seg, fordi han blir irettesatt av de tyrkiske vennene. Han spiser feil mat og han er ikke god nok fordi han er kristen. Han blir aldri så god som dem, noen gang. Det ender med at guttene spiller fotball og trener på å skyte mål. De tyrkiske ber til Allah før hvert skudd. Even tenker at da skal han ”ta en Ronaldo” og korser seg. Det skulle han komme til å angre på. Han blir kraftig irettesatt igjen og vennskapet ender etter dette. Ikke fordi de tyrkiske guttene ikke vil være sammen med min sønn, men min sønn hadde fått nok. Han forstod at han var like god som dem, men at det er umulig å få dem til å forstå det samme. Han spør meg om råd, hva skal jeg gjøre? Jeg liker vennene mine, men jeg kan ikke la dem tråkke på meg mer. 

Jeg ble svar skyldig. Siw

 

 HVORFOR ER DET SÅNN? HVA I ALL VERDEN SKAL VI GJØRE?

Vi mener overhodet ikke å henge ut det tyrkiske miljøet, men vi spør oss selv hvor langs veien gikk integreringen galt. Det var en merkelig oppdagelse at vi to hadde hver vår sønn med samme erfaring, med de samme guttene – bare på forskjellig aldersnivå. Det enda rarere er at disse to sønnene våre, faktisk ønsker integrering og mangfold i livet sitt. Men de blir ikke møtt eller forstått av de tyrkiske. Ønsker ikke de tyrkiske foreldrene at barna deres, som er født og vokser opp i Norge skal ha norske venner? Det synes vi er rart. Hvorfor ønsker de samme familiene å bo i Norge? Disse familiene kan fint bo trygt og godt i Tyrkia. Vi har ikke svar på dette.

Vi ønsker oss et Norge der mangfold er en ressurs og der forskjellighet oppleves spennende og lærerikt. Hvordan kan vi jobbe for å få til et slikt samfunn? Hva kunne vi gjort annerledes? Foreldrene til de tyrkiske guttene – hva kunne de gjort annerledes? Hva kan barnehage og skole bidra med i forhold til å skape et inkluderende oppvekstmiljø?

Samspillsbilde

 

signatur anne og siw kreativ

Del med oss din første tanke! Takk